Norges største kartløp gjennom  tidene ble arrangert på Varna helgen 15-17/6. Med rundt 190 deltakere fra Norge og Sverige i 9 klasser. KNA Varna hadde valgt og avikle løpet på god "gammeldags" måte med trening på fredag, kvalik og innledende på lørdag og finaler på søndag. For en som er "litt gammeldags" så der dette slik et løp skal arrangeres, og det var tydelig at deltakerne fikk langt mer ut av en løpsavvikling av denne typen  en de "kom, kjør å stikk av" typene som er blitt så populære. Stemningen i depotet, førerne og mekanikernes oppførsel og den "avslappede", lune og koselige stemningen som var vanlig på løp før i tiden var tilbake for fult. Nå hadde "Don Corleone" Pettersen, "Yokohama" Falkenhaug, Tore "Last", "Hansen på lageret" og resten av "Varna Mafiaen" lagt alt til rette for at norske og svenske førere og mekanikere skulle ha det perfekt, og perfekt det ble det. Skal man klage på noe som helst (det er jo så populært å klage på Varna) så var vindretningen litt feil på lørdag og på søndag var gresset litt for grønt.

Det var mange som koste seg i solskinnet på Varna i helgen, og som vi  ser av bildet  så var de fleste som teller i Norsk karting tilstede. Kong Hermod av 125 Nasjonal ser som vanlig litt brydd ned, mens Knut Ellefsen viser frem sin aller beste side.

Formel Mine var som vi nå begynner å bli vant til meget spennende og finalen ble meget underholdene sett med Norske øyne. En  nordmann mot to svensker var situasjonen i finalen, men unge Gislerud fra KNA Varna klarte brasene å holt stand til mål. Det ble gjort et forsøk på å ta et bilde av pappa Gislerud men skyting på bevegelig mål er ikke det letteste, så mister Gislerud får ha avfotograferingen tilgode.
Formel Mini ble nesten litt mer forutsigbart en det som er spennende. KNA Varnas Stian Paulsen var akkurat så overlegen som man på forhånd trodde. Selv om Pappa Paulsen "surret" inn poden i flere meter dreneringsrør så var Stian "ikke til å snakke med" denne helgen. Eivind Brynildsen med  Anders "Waldorf" Hansen som supermekk prøvde alt for å komme på talefot med Paulsen, men måtte etter et helhjertet forsøk på å henge på Paulsen i finalen, resignere og kruset inn til en sikker andreplass. Kampen om tredjeplassen var derimot langt mer spennende da  Jonas Adler Ingebretsen med Audun "Skoda" Larsen 3 centimeter bak definitivt ikke hadde rask nok motor. Men har man 2 tonn med erfaring i lomma slik som "Adlern", så holder det til mål og det gjorde det akkurat. Fire dobbelt KNA Varna i Formel Mini var en skikkelig maktdemonstrasjon.

Formel Yamaha ble i motsetning til Mini langt mer spennende både når det gjaldt hvem som skulle vinne og ikke minst kampen om de resterende plassene på pallen. I motorsport skal man være meget forsiktig med sine uttalelser, og en som nok fikk det klart for seg i helgen var Dan Robin Enersen som bastant utalte at når Ine kjører i fra meg skal jeg legge opp. Det var meget nære på at vi mistet et stortalent på den uttalelsen, for "lille" Frøken Enersen var kun 3 tusendels sekund bak "storebror" på kvalifiseringen, og det må vel betegnes  som det berømte "damehåret". Ine holder den nærmest rekordpregede prestasjonen etter kun 6 kjørte løp i klassen ikke å være dårligere en nummer 9, og kom forskriftsmessig inn på en 7. plass.
 En annen av "våre jenter" som kjørte i helgen var Linn Beate Kverkild som var kjempeuheldig i innledende omganger og ble overkjørt av en med konkurrent. Det  ble en tur på sykehus for røntgenbilder å konstatering av 2 mindre brudd og dermed over og ut for Linn Beate, trodde vi, men har du reist fra noe som fortoner seg som Ytre Mongolia for oss østlendinger så gir du deg ikke på grunn av et par benbrudd. På med diverse bandasje og pån igjen med resultat 13. plass. Vi er bare rett og slett impregnerte. Fra raske jenter og over til tettstriden som besto av Marius Skavås, Tor Eivind Støten, Dan Robin Enersen, Petter Rolfsen, og Torgeir Bjørnland. Skavås var rasket hele helgen, men Støten var ikke mye dårligere, og ble igjen sterkt presset av Enersen. Petter Rolfsen var nok den som kjørte smartest og nærmest snek seg ubemerket frem i feltet. Finalen handlet mer eller mindre kun om Skavås og Støten når det gjaldt kampen om seieren. Marius viste seg ikke kapabel til å kjøre ifra Tor Eivind i finalen, så alt kom til å stå om hvem som var "værst" på innbremsingene i siste runde. Nå ble vel det egentlig uavgjort for først så bremset Tor Eivind seg forbi Marius for deretter å bli offer for samme behandling en sving senere. Denne bremsekonkurransen kunne blitt meget spennende, men dessverre for spenningen og for Tor Eivind så var det ikke flere svinger igjen før Mister Hansen svingte med målflagget og dermed var Marius sin seier over Skiptvet ekspressen et faktum. Rolvfen inn til tredje plass,  Enersen på fjerde og Bjørnland på femte. Fire JP Racing kjørere blant de fem første på hjemmebane var kjempe gledelig. 
ICA/Junior finalen ble et litt merkelig skue. Hjemmefavoritten Dan Pettersen så lenge ut til endelig å få full klaff og ikke minst kjøre ifra "erkerivalen" Anders Kjær. Nå ble det ikke slik denne gangen for Dan og mesteparten av finale feltet endte etter hvert ute i geografien og tilskuerne begynte faktisk å undres om vi skulle få tre man til mål.  Nå gikk det bra til slutt for ICA/Junior gutta og en meget fornøyd Anders Kjær kunne bestige seierspallen sammen med Kristian Andresen og Svensken Linus Schoug.
ICA ble i nesten enda "verre" grad en ICA/Junior preget av kjørernes trang til å begi seg ut i naturen. Man undres faktisk om det ikke hadde vært bedre om gutter med slik trang til å ferdes ute i skogen heller burde vurdere å melde seg inn i speideren. Kvalifiseringen ble helt oppskriftsmessig vunnet av Kevin Johansen for gud vet hvilken gang. Om ikke det var nok for pappa Johansen så må det ha vært overveldende å stå i startkøen å se vannkjølte Vortexer "så lang øye rakk". Erik Hellum fortsatte der han slapp i Genk å kjørte svin fort hele helgen, men så ble "Lille Nils" grepet av naturens skjønnhet å parkerte utstyret  ute i geografien sammen med mesteparten av feltet. En som ikke hadde til hennsikt å beskue norsk natur eller andre severdigheter var Marcus Foss som fra fjerdespor dro rett i tet og beholdt denne plasseringen helt til mål. "Lille Fossen" fikk tilslutt selskap på pallen av Mats Ingier og Lars Erik Schou. Med andre ord en ren Tony/Vortex pall denne gangen.
Rotax 125 Max klassen var også denne helgen bra representert når det gjaldt antall og geografisk spredning. De to hoved- dualantente var også denne gangen i fokus i dobbelt forstand. Alex var den som vant finalen foran Bjørn Gravdahl, og noen andre var egentlig ikke innblandet i tettstriden, men selv om det kun handlet om disse to kjørerne så var det likevel spennende om hvor seieren skulle havne. For finalen sto de bokført med en heatseier hver, men med Alex som den raskeste med et "overtak" på Bjørn med 3 tusendels sekund. Alex avgjorde finalen til sin fordel med Bjørn på andre og Steinar Owsinski på tredje plass, men så begynte "showet". Alex og Rossi ble disket for ikke og ha rent vann i radiatoren, noe som er klart beskrevet i de nasjonale og internasjonale regler. Dette var vel ikke akkurat noe "sjakk trekk" fra de to nevnte da brudd på sikkerhetsbestemmelsene ofte straffes hardt og helt sikkert føltes urettferdig for de to. Gravdal så seg som vinner helt til man fikk beskjed om at det var en teknisk protest på utstyret. Nå trodde Gravdahl at det var på grunn av en 50mm bakaksel, men det viste seg at en av konkurrentene hadde protestert på at Gravdals tenningsbryter var brekt på toppen????. Gravdahl ble utelukket av juryen fordi tenningsbryteren ikke var i henhold til homolongeringsdokumentet??. Hvilket homolongeringsdokument juryen henviste til skulle det være interessant å vite, for undertegnede har laget alle homolongeringsdokument som er i bruk nasjonalt pr. i dag, og der eksisterer det ingen slike dokumenter. Siden klassen ikke er internasjonal og det verken kreves homologert chassis eller motor i klassen så blir avgjørelsen "noe uforståelig" og utelukkelsen er behørig appellert. På grunn av appellen så ble det ingen premieutdeling for Rotax og dermed ingen bilder av stolte gutter.
125 Nasjonal klassen begynner å "seile" opp som en av de store klassene i karting etter noen litt magre år. 17 kjørere til start denne gangen viser at interessen for klassen er på oppadgående, og at satsingen på en egen cup er vellykket. Kong Hermod satte sitt behørige preg på kassen også denne gangen, selv om Top Kart/Honda føreren ikke var raskest så var Hermod den mest stabile og det gir ofte de beste resultatene. (Nå må team sjefen se å få kledd opp Hermod med team klær) Espen Schwabe fulgte Hermod som en skygge hele finalen, men var egentlig ikke i noen posisjon til å ta fra Hermod seieren. Dronningen i klassen Irene Holmberg startet løpet med å havarere motoren, og fikk etter litt hektisk aktivitet på telefon låne seg en motor slik at hun kunne fullføre helgen. At Irene er rasket i klassen er ikke noen stor sensasjon, men med så dårlige starter så er det vanskelig å erstatte dette med raske rundetider. På spørsmål fra undertegnede om hun hadde for lite gass på i starten var svaret " du hvor er egentlig denne gassen som alle snakker om"??? ja, ja Irene bedre lykke neste gang, men tredje plass er jo ikke heller å forakte.
ICC ble en av helgens mest underholdene klasser, og underholdningen sto en snart 60 år ung racer for. Henry Harrfelt kjørte løp før mange av foreldrene til dagen kjørere var påtenkt,  og med en slik "ballast" så er det kanskje ikke så merkelig at mister Harrfelt kjører så fort som han gjør. Kvalifiseringen ble oppskriftsmessig vunnet av Roger Rui som hadde tenkt å gjøre spekulasjonene om hvem som skulle vinne, minst mulig spennende, men det skulle vise seg at det var en som ønsket å gjøre den spekulasjonen mer interessant en Roger'n og teamet satt pris på. Første heat ble vunnet av Roger, som virket som sikkerheten selv. I det andre heatet kom den store bomben. Absolutt raskest i starten var Kjetil Berntsen med Henry på andre og Roger med en til han å være dårlig start på tredje. Henry tok ingen fanger i dette heatet å passerte Berntsen med en "fantom" innbremsing. Roger passerte også Berntsen og alle regnet med at det kun var snakk om noen runder før Roger'n var forbi Henry. Nå var nok det dagens desidert største regnefeil for Henry "sto i ramma" så det virkelig holdt, å kjørte faktisk ifra Roger'n på de siste rundene. Om det var stille i depotet før målgang så var jubelen desto høyere når "sensasjonen" var et faktum. "Alle" så nå frem til et skikkelig oppgjør i finalen mellom Roger'n og Henry. Men dessverre så uteble den fighten da en startkrasj gjorde at Henry mistet eksosanlegget og helt korrekt fikk teknisk svar flagg av løps lederen. Nå var alle sikre på at dramatikken var over og at seieren til Roger'n av i "boks", men i racing er ingen ting avgjort før man har passert målflagget. Mot slutten av finalen røk nemlig en av Rogers radiatorslanger og vannspruten sto ut over banen. Roger var tydelig i tvil om hva han skulle gjøre men iherdig vifting fra depotet om å kjøre til det skar gjorde at Roger valgte å fortsette. Andre plasserte Ingvard Kirkhus nærmet seg faretruende fort men for Roger så holdt det faktisk til mål og enda en ny seier. Kirkhus på andre og Berntsen på tredje plass.

Bildekavalkade fra Varna

Svein Erik "Hansen på lagret" ser litt betenkt ut, men dette var da ikke noe å se betenkt ut for Hansen.
En meget blid Birger Torjussen på Varna i helgen. Det er vel egentlig kun to ting som gjør "Store far" så blid og det ene er et vellykket kart løp. Det andre inntas ved hjelp av kniv og gaffel.